"Gjennomgående trekk er krenkelse av FN-paktens forbud mot angrepskrig, uvilje mot å prøve fredelige løsninger og brudd på humanitær folkerett. I dag er Norge medansvarlig for full krig i Libya, utløst av militærmaskineriet til et NATO alliert med opposisjonen mot den sittende regjeringen. Angriperne gikk langt ut over mandatet fra Sikkerhetsrådet, selvsagt uten protest fra Sikkerhetsrådet, hvor angriperne hadde makten. Uansett hvem som "vinner", medfører krigen uunngåelig et massedrap på sivile, som stiller Kadaffis påståtte overgrep i skyggen," skriver Gunnar Garbo.






"Vi trenger å rive grensene ned for den bølgen av kjærlighet og samkjensle som fylte oss etter 22. juli. Vi har den gode muligheten å være tro mot FN-pakten, i vissheten om at vår verden ville bli fredelig dersom alle medlemsstater gjør det. Det ville være godt om forskjellen mellom Bush-reaksjonen etter 11. september og Stoltenbergs reaksjon etter 22 juli også fant gjenklang i en ikke-voldelig og forhandlingsorientert norsk utenrikspolitikk. Også menneskene i Afghanistan, Libya og andre fremmede land trenger kjærligheten vår," konkluderer Birgit Brock-Utne og Gunnar Garbo i denne kronikken.
Den 11. mai opplyste FNs generalsekretær Ban Ki-moon at han hadde hatt en telefonsamtale med Libyas statsminister Al Baghadi A-Mahmoudi og krevd en øyeblikkelig og kontrollerbar våpenhvile. Statsministeren hadde sagt seg villig til å ta imot sendemannen, inngå øyeblikkelig våpenhvile og godta at avtalen blir overvåket i felles regi av FN og den afrikanske union.
"Både i forordet og i selve teksten til NATOS nye strategiske konsept står det - og det er første gang - at NATO forplikter seg til målet om å skape betingelsene for en verden uten atomvåpen.