NATO har under utarbeidelse et nytt strategisk konsept, en prosess som tar sikte på å styrke NATOs militære maktbruk i fremmede land. I følge The Washington NATO Project, som er et innspill fra NATOs førende stat, dreier trusselbildet seg nå om ”mørkere krefter, innbefattet terrorisme, organisert kriminalitet, korrupte regimer og radikale ideologier – særlig jihadist-visjonen om å befri den muslimske verden for vestlig påvirkning og gjenreise kalifatet.” Her er det sivilisasjonskrig som truer i horisonten.
Forsvarsdepartementet har samtidig utarbeidet et norsk strategiprosjekt – ”Evne til innsats”. Ikke på noe punkt markerer det norske dokumentet evne til avvik fra strategien til USA. Også vi, når det blir krevet, taler på vegne av den vestlige verden: ”Vestens relative maktposisjon kan gradvis svekkes – demografisk, økonomisk og ressursmessig”. Konsekvensene kan bli store på grunn av ”faktiske og potensielle konflikter som spenner fra Nord-Afrika, Midt-Østen og Kaukasus i vest, Irak og Iran til Afghanistan og Pakistan i øst.” Norge skal derfor bidra til ”internasjonal krisehåndtering” langt utenfor våre nærområder, skriver Gunnar Garbo, Vigdis Hjorth, Arild Linneberg og meg selv bl.a. i en kronikk som står i Dagbladet i dag.
14. september 2009 var det valg i Norge. Ett tema var fraværende under valgkampen: krigen i Afghanistan. Forunderlig. 
«Kampen» mot internasjonal terrorisme har gitt en utbredt forståelse av at militære midler er best for å møte denne trusselen. Men «krigen mot terror» har også vært ført med uakseptable metoder som ikke er stort bedre enn de terroristene står for. Bruk av tortur. Vilkårlig fengsling av uskyldige. Bombing av sivile. Dette skriver Anne Lene Dale Sandsten ved FAFO.
Norske soldater er sendt til Afghanistan til en "militær fredsoperasjon", sier norske forsvarspolitikere. Tja, mulig det, men hvorfor pakke inn hva dette dreier seg om: en rå og brutal krig. 
– NATO-medlemskapen svekkjer Noreg som fredsnasjon og som forsvarar av FN og folkeretten, seier Arne Overrein, som meiner den breie semja om utanrikspolitikken under den raudgrøne regjeringa er eit demokratisk problem.
