Nei til nye NATO

Tolv dager før NATOs 50 års dag, skjedde en historisk begivenhet. Alliansens 19 medlemsland så seg nødtvunget til å gå til en militær aksjon mot et land i Europa. Det snakkes mye om at ingen eller få hadde forutsett Sovjetunionens sammenbrudd og Tysklands gjenforening. Jeg tror heller ikke at mange hadde sett for seg at NATO skulle bli nødt til å aksjonere militært mot en suveren stat uten at et eller flere av alliansens medlemsland var angrepet, sa daværende forsvarsminister Eldbjørg Løwer på et jubileumsseminar 19. april 1999 arrangert av Forsvarets stabsskole og Hærens krigsskole.

Les mer 

NATOs flybensin på det etniske Balkan-bålet vitnar om den dårskap alliansen er i stand til å oppvise i ein situasjon som kravde statsmannskunst, dvs. reflektert krisehandtering. Noreg legitimerer handlinga og er medansvarleg. Norske NATO-politikarar er fangar gjennom systemtvangen. Dei har berre eitt alternativ i ein slik situasjon: å slå ring om dårskapen, stemme i med amen når dei toneangivande har lese sitt militære fadervår. NATO-solidariteten krev det om ein så "må" bombe motparten attende til for eksempel året 1389. "Credibility" heiter det med ei omskriving frå NATO-terminologien. Statuering av eksempel med global resonans er pedagogisk viktig for Pax Americana.

Skulle ein likevel våge å vere så lite faghistorisk seriøs som å spørje om det stundom kanskje går ein nemesis også gjennom historia? Er vi i det vidare tidsperspektivet vitne til eit gedigent sjølvskot? Er NATO-politikarane eigentleg også i ferd med å bombe sin eigen allianse, i det minste strategien til det nye – "out-of-area" – NATO? Mens bombene i skrivande stund framleis fell, aukar øydeleggingane, lidingane og flyktningstraumen. Ein får i det minste vone at Balkan-bålet ikkje blir større også geografisk. Noreg er ein av fyrbøtarane, om enn ikkje den ivrigaste. Men vi er då med på laget – solidariske som vi må vere? skriver Oddbjørn Melle.

Les mer