Nei til nye NATO

Statsråd Faremo peker i nyttårsbudskapet sitt med rette på at utfordringene i nordområdene  stort sett er av sivil natur: klima, miljø, transport, energi og fiskeri. ”Burde ikke forsvaret ligge lavt i dette området, heller enn å invitere til økt militær aktivitet?” spør hun. Svaret burde selvsagt være ja, men hun svarer nei. Forsvaret bør nok yte nødvendige bidrag til kystvakttjeneste, overvåking, redningstjeneste og grensevakthold. Men alt dette er vesentlig sivile oppgaver som det ikke er grunn til å militarisere unødig. 

NATOs ledere er livende redde for at alliansen skal miste ”troverdighet” hvis den ikke seirer militært i intervensjonene sine ute.  Men første setning i Atlanterhavspakten sier at medlemslandene ønsker ”å leve i fred med alle folk og alle regjeringer”. De internasjonale utfordringene ville bli møtt atskillig bedre dersom alliansen viste seg mer troverdig når det gjelder dette løftet, skriver Gunnar Garbo, Arild Linneberg, Vigdis Hjorth og Ivar Johansen i en kronikk i Dagbladet i dag.

NORSK BALANSEGANG I NATO

Av Gunnar Garbo, tidligere leder i Venstre, Arild Linneberg, professor Universitetet i Bergen, Ivar Johansen, internasjonal leder i SV og Vigdis Hjorth, forfatter,- alle i kampanjen Nei til nye NATO

Regjeringen har engasjert seg sterkt i arbeidet med et nytt strategisk konsept for NATO. I sin nyttårstale betegnet forsvarsministeren konseptet som alliansens mest overordnete dokument, nest etter Atlanterhavspakten. Dette var et understatement. Konseptet fra 1999 – som ble drevet igjennom uten at parlamentene hadde ratifisert det – er en grov krenking av pakten. Pakten begrenser alliansens oppgave til felles forsvar hvis ett eller flere medlemmer blir utsatt for væpnet angrep. Med det nye konseptet tok NATO seg rett til å angripe selv.

Løftebrudd skjedde også i Norges forhold til alliansen. Da landet ble medlem av NATO i 1949, erklærte regjeringen Gerhardsen i proposisjonen om medlemskapet ”at vi aldri vil kunne delta i en politikk som har aggressive formål”. Med bombekrigen mot Jugoslavia gjorde vi nettopp det femti år senere. Etter dette angrepet forsikret regjeringen Bondevik i en stortingsmelding likevel at ”intet medlemsland ser for seg alliansen som en aktør utenfor Europa”. Siden er det vesentlig aksjoner utenfor Europa medlemslandene har sett for seg.

Statsråd Faremo, som sa flere riktige ting, erklærte at Norges militære bidrag utenlands vil være ”foranket i klare FN-vedtak”. Derfor kan hun kan knapt ha lest Sikkerhetsrådets resolusjon 1368, som USA og NATO har nyttet i sitt forsøk på å rettferdiggjøre angrepet på Afghanistan. De operative paragrafene i resolusjonen handler utelukkende om sivile og rettslige tiltak. Der står ikke et kvekk om å tillate bruk av væpnet makt. Hva en enn synes om dette, kan det vanskelig kalles ”klare FN-mandat”.
  
RFegjeringen har heller ikke beklaget at Norge brøt FN-pakten med angrepet på Jugoslavia. Så lenge dette ikke skjer, har vi ingen garanti for at våre politiske ledere ikke også i framtida kan finne på et annet ”folkerettslig grunnlag for å bruke makt” enn mandat fra FN.

Hvis vi virkelig vil bygge på FN-pakten – som vi bør– må vi gjøre hva vi kan for å styrke FNs egen evne til å gjennomføre internasjonale operasjoner dersom det tross alt blir bruk for væpnet makt, slik pakten forutsetter. Og vi bør selv stille aktivt opp i FN-ledete operasjoner. Men i årenes løp har Norge som så mange andre velstående land rolig godtatt at FN er blitt sulteforet med ressurser, samtidig som USA og NATO har skaffet seg en overveldende global militær dominans.       

Forsvarsministeren sier velvillig at NATO gjerne kan samarbeide med ”organisasjoner som FN, EU eller Den afrikanske union”. Slik blir verdensorganisasjonen henvist til en birolle.

Nyttårsbudskapet erkjenner med rette at det er ”viktig at vi styrker samarbeidet med Russland, også på forsvarsområdet”. Samarbeid bør foregå i likeverdige former. Dette kan ikke skje bedre enn ved å bygge på FN, hvor Russland, Kina og verdens øvrige land deltar på like fot med NATO-landene. Skal vi noen gang hamle opp med de felles utfordringene vi møter på kloden vår, må vi mennesker lære å forstå hverandre, treffe beslutninger i fellesskap og gjennomføre dem solidarisk. Velger vi å bygge på forskjellige militære allianser, som alle har hva forsvarsministeren kaller ”relevante og troverdige kapasiteter”, skaper vi den slags terrorbalanser som vi opplevde under den kalde krigen. Hva den ene ser som ”relevant og troverdig”, oppfatter den andre som truende og aggressivt. Lederen for Carnegies Moskva-senter Dmitri Trenin pekte nylig på at et felles sikkerhets-samfunn som omfatter både NATO-land og Russland vil styrke all-europeisk fred.

Istedenfor å si nei til NATO som angrepsmakt, uttaler vår militærpolitiske ledelse ”at NATO først og fremst må være en forsvarsallianse”. Men det er alliansen nettopp ikke i dag, verken ”først og fremst” enn si helt og fullt.

Våre militærpolitiske ledere gjør det riktignok til en hovedsak å arbeide for at NATOs nye strategiske konsept skal legge større vekt på trusler i nærområdene. Slik håper de å oppnå bedre balanse mellom ”hjemme og ute”, først og fremst i nord. Nå vil det ikke akkurat gagne samarbeidet med Russland å tegne noe som minner om et trusselbilde av landet. Det er heller ikke grunn til å tro at økt NATO-opprustning ”hjemme” vil minske krigføringen ”ute”. I sitt opplegg til det nye konseptet sier NATOs generalsekretær tvert imot at det nåværende konseptet fokuserer for sterkt på Europa med nærområder. ”Det nye konseptet må ta hensyn til den økte vekten på ikke-spredning, forvitrete stater, sjørøveri, energiforsyning, terrorisme og klimaendringer.”  Her er det knapt satt noen grense for militære intervensjoner ute i verden, selv om nesten alt gjelder utfordringer som best blir håndtert med sivile og fredelige midler.

Det samme gjelder vår omhu for nordområdene. Statsråd Faremo peker i nyttårsbudskapet sitt med rette på at utfordringene der stort sett er av sivil natur: klima, miljø, transport, energi og fiskeri. ”Burde ikke forsvaret ligge lavt i dette området, heller enn å invitere til økt militær aktivitet?” spør hun. Svaret burde selvsagt være ja, men hun svarer nei. Forsvaret bør nok yte nødvendige bidrag til kystvakttjeneste, overvåking, redningstjeneste og grensevakthold. Men alt dette er vesentlig sivile oppgaver som det ikke er grunn til å militarisere unødig. 

NATOs ledere er livende redde for at alliansen skal miste ”troverdighet” hvis den ikke seirer militært i intervensjonene sine ute.  Men første setning i Atlanterhavspakten sier at medlemslandene ønsker ”å leve i fred med alle folk og alle regjeringer”. De internasjonale utfordringene ville bli møtt atskillig bedre dersom alliansen viste seg mer troverdig når det gjelder dette løftet.

(Dagbladet 25. januar 2010)