Nei til nye NATO

Den sterke vekt FN-pakten legger på at internasjonale konflikter skal løses med fredelige midler, bør medføre at et mandat til maktbruk er klart uttrykt, at FN har ledelsen av operasjonen, at mandatet blir snevert og ikke utvidende fortolket og at det utløper når målet er nådd og våpenhvile vedtatt. Blir fredsavtalen brutt, krever nye inngrep et nytt vedtak i Sikkerhetsrådet og ikke noen alenegang fra stormakter som føler seg kallet til krig.

Med sin omtanke for klare FN-mandat bør regjeringen trekke de norske soldatene ut av Afghanistan og ta opp et energisk arbeid for å få Sikkerhetsrådet til å uttrykke seg i klare ord. Krig er krig og ikke ”alle nødvendige midler”, skriver Gunnar Garbo i denne kronikken.

Nei til uklare FN-mandater

Av Gunnar Garbo

Regjeringen erklærer i sin politiske plattform at norsk deltaking i internasjonale operasjoner ”skal være forankret i FN-pakten og ha et klart FN-mandat”. Norge vil prioritere å delta i FN-ledete fredsoperasjoner, forsikrer regjeringen også. Dette lyder bra. Pakten krever at FN selv skal ha hånd om all bruk av væpnet makt i internasjonale forhold – bortsett fra umiddelbart selvforsvar. Men i praksis har Sikkerhetsrådet grepet til outsourcing. Tyngre militære operasjoner blir satt bort til ”koalisjoner av villige”, som regel ledet av USA. Faren ved det er at våpnene blir brukt i samsvar med maktpolitiske interesser, ikke ut fra verdenssamfunnets omsorg for fred og sikkerhet.

Artikkel 24 i FN-pakten pålegger Sikkerhetsrådet ”å handle i samsvar med FNs formål og prinsipper”. Denne plikten har rådet brutt mange ganger. Et hovedformål i pakten er for eksempel at alle muligheter for fredelige løsninger skal være utprøvd før rådet som en siste utvei griper til væpnet makt. Det har langt fra alltid vært respektert. Et annet eksempel er det knepet å definere indre humanitære overgrep som trusler mot internasjonal fred og sikkerhet, som normalt gir rådet rett til å vedta militær intervensjon. Et formelt mandat fra Sikkerhetsrådet kan stride mot FN-pakten. Da bør Norge prioritere pakten.

Til nå er det verste eksemplet trolig rådets resolusjon 1368, som Bush brukte i sitt forsøk på å legitimere USAs angrep på Afghanistan. Daværende statsminister Kjell Magne Bondevik erklærte i Stortinget at resolusjonen ”bekrefter USAs rett til individuelt eller kollektivt selvforsvar, i tråd med FN-paktens artikkel 51”. ”USAs militære tiltak er altså fullt i tråd med FN-pakten og Sikkerhetsrådets vedtak”, tilføyde han. Senere regjeringer har sagt liknende ting.

Men uttalelsene er usanne. I innledningen til resolusjonen minner nok rådet om den grunnleggende retten til selvforsvar. Dette er i og for seg en selvfølge, selv om USA utvilsomt fikk ordlyden med i forordet for siden å late som om den var et vedtak. Men rådet tok ikke stilling til om kapreraksjonene var av en slik art at de utløste retten til selvforsvar. De operative paragrafene, som er rådets vedtak, foreskriver utelukkende rettslige tiltak og oppfølging av tidligere resolusjoner mot terrorisme.

Selvforsvar er begrenset til å drive en fiende ut av landet. Kaprer-aksjonene var over 11. september. Forsvarsretten omfatter ikke gjengjeldelsesangrep noen uker senere for å straffe de medskyldige eller forebygge gjentak. Når en gruppe terrorister slår til mot et land, gir retten heller ikke landet adgang til å angripe staten hvor terroristene hadde hovedbase, med mindre denne staten hadde et vesentlig medansvar. Det er ikke tilstrekkelig at den ikke hadde gjort hva den kunne for å hindre aksjonen.

USAs angrepskrig mot Afghanistan var derfor en grov internasjonal forbrytelse. For oss er spørsmålet først og fremst om den internasjonale sikkerhetsstyrken Norge er med i likevel har fått mandat til å delta i fortsettelsen av en krig som nå foregår på det niende året. 

Sikkerhetsrådet opprettet ISAF i desember 2001 med den oppgave ”å bidra til å trygge sikkerheten i Kabul med omegn”. Siden er oppdraget blitt forlenget gang på gang og utvidet både til å omfatte hele landet og til et nært samvirke med invasjonstroppene til USA (OEF). Det siste later nå til å være hovedsaken. Uansett Sikkerhetsrådets mange resolusjoner er det vanskelig å se at folkeretten tillater oss å delta i offensive kamper mot afghanske grupper som øver motstand mot en ulovlig invasjon.

Å tillate bruk av væpnet makt i internasjonale forhold er det alvorligste vedtak FN kan treffe. Det burde være en selvfølge at en fullmakt til å gå til krig blir utformet i klare og utvetydige ord og ikke tilslørt som en underforstått slutning. Men stormaktene kvier seg for å nevne ubehagelige sannheter med rene ord, og i Sikkerhetsrådet har de fått til et dobbeltspråk som gir dem manøvreringsfrihet.

Folkerettsekspertene Jules Lobel og Michael Ratner har rettet en flengende kritikk mot dette dobbeltspråket i nettsiden til The American Society of International Law (ASIL). Som et særlig eksempel tar de for seg den første Golfkrigen. I motsetning til en del senere kriger hadde angrepet mot Irak i 1991 ubestridelig folkerettslig hjemmel. Selv om Saddam Hussein kunne gi historiske grunner til å se på Kuwait som en del av Irak, var landet medlem av FN og verden over anerkjent som suveren stat. FNs sikkerhetsråd stod på trygg grunn med kravet om at Irak skulle oppheve anneksjonen og trekke troppene sine tilbake.

Men da USAs ”koalisjon av villige” fikk mandat til å bruke våpenmakt, ble det uttrykt i de ord at koalisjonen kunne ”bruke alle nødvendige midler” til å gjennomdrive rådets resolusjoner og ”gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet i regionen”. Det kunne tilsynelatende også bety fredelige midler. Men siden har Sikkerhetsrådet konsekvent brukt ”alle nødvendige midler” som  stikkord for krigersk angrep. Hvor langt strekker for øvrig ”regionen” seg i Midtøsten? Og betydde ”fred og sikkerhet i regionen” mer enn å gjenopprette Kuwaits uavhengighet?

Resolusjonen krevde ikke at Sikkerhetsrådet skulle føre tilsyn med krigføringen. Den la ingen begrensning på ”alle nødvendige midler”. Heller ikke satte den noe mål eller noen vilkår for når aksjonen skulle ta slutt. Slike uklarheter har gått igjen også i senere resolusjoner fra Sikkerhetsrådet. Denne språklige løsaktigheten har gitt støtet til en rekke tvister, som da USA og Storbritannia nyttet den til å opprette ulovlig flyovervåking over Irak, eller som da norsk UD var inne på at en ti år gammel tekst kanskje kunne gi de to våpenbrødrene hjemmel til en ny krig mot landet.

Den sterke vekt FN-pakten legger på at internasjonale konflikter skal løses med fredelige midler, bør medføre at et mandat til maktbruk er klart uttrykt, at FN har ledelsen av operasjonen, at mandatet blir snevert og ikke utvidende fortolket og at det utløper når målet er nådd og våpenhvile vedtatt. Blir fredsavtalen brutt, krever nye inngrep et nytt vedtak i Sikkerhetsrådet og ikke noen alenegang fra stormakter som føler seg kallet til krig.

Med sin omtanke for klare FN-mandat bør regjeringen trekke de norske soldatene ut av Afghanistan og ta opp et energisk arbeid for å få Sikkerhetsrådet til å uttrykke seg i klare ord. Krig er krig og ikke ”alle nødvendige midler”.

(Klassekampen 16. febr. 2010)