NATO vil være verdensmakt
"Vi har her å gjøre med en forsettlig innsats for å skyve FN til side for en verdensmakt som de vestlige land har hånd om. USA har allerede sikret seg verdensomspennende militær dominans uhemmet av ”papirbestemmelser”. De øvrige NATO-landene har bidratt til tilbakeslaget for en FN-ledet verdensordning ved rundelige militære bidrag til NATO og sulteforing av FN. Sikkerhetsrådet må nå overlate maktbruk til ”koalisjoner av villige”, som allerede kan har satt i gang på egen hånd", skriver Gunnar Garbo, Arild Linneberg, Vigdis Hjorth og meg selv i en artikkel i Dagbladet i samband med at NATOs stratetegiske ekspertgruppe har lagt fram forslag til et nytt strategisk konsept for NATO.
NATO VIL VÆRE VERDENSMAKT
Av Gunnar Garbo, tidligere partileder i Venstre, Arild Linneberg, professor Universitetet i Bergen, Vigdis Hjorth, forfatter og Ivar Johansen, internasjonal leder i SV
Ledet av Madeleine Albright har NATOs strategiske ekspertgruppe lagt fram et opplegg til nytt strategikonsept for ”verdens mest vellykte militærpolitiske allianse”.
Gruppen sparer ikke på selvros:
- Uten NATO ville vi fortsatt hatt diktatur i øst og overveldende fare for atomkrig.
- NATOs krig mot Jugoslavia gjorde slutt på etnisk rensing i Balkan.
- NATO har bistått Afghanistans regjering i kampen mot voldelig ekstremisme.
Dette er historisk forfuskning.
- NATO-landene var den sterkeste drivkraft i kapprustningen under den kalde krigen. Gorbatsjov gjorde slutt på den.
- Krigen NATO startet om Kosovo skiftet den ene etniske rensingen ut med en annen.
- NATOs angrep på Afghanistan mangedoblet både den statlige og ikke-statlige terroren i verden.
Gruppen viderefører linjen fra strategi-konseptet av 1999, som Bondevik undertegnet uten at folk eller Storting hadde sett det. Konseptet supplerte avtalen om kollektivt selvforsvar med intervensjoner ¬når alliansen ser sine interesser truet ute i verden. Albright-gruppen gir eksempler på slike trusler:
Angrep mot informasjons- og kommunikasjons-teknologi,
farlige utviklinger innen innen robot-teknikk og biologi,
uansvarlig miljøpolitikk,
klimaendringer,
finansielle kriser,
folkeflyttinger,
konkurranse om strategiske ressurser,
sult og sykdommer,
terrorisme,
brudd i energiforsyningen,
hindringer for sjøfarten.
Eksemplene gjelder oppgaver som bør bli løst ved fredelig samarbeid. Våpen blir lett det første å gripe til for en militær allianse. Både når det gjaldt Kosovo og Afghanistan nektet NATO å utprøve fredelige løsninger.
Rapporten peker på at militære og sivile ”ofte taler det samme språket på måter som gjør at den ene har vanskelig for å forstå den andre”. Gruppen burde ha spurt seg om vanskene skulle skyldes den militære språkbruken og tankegangen – eller mangelen på tankegang - bak den.
FN gir den folkerettslige ramme for arbeidet med globale utfordringer. Gruppen nevner FN-pakten fordi Atlanterhavspakten fra 1949 viser til den. For øvrig blir FN bare omtalt som en av flere organisasjoner, stater og partnere NATO kan ha interesse av å samarbeide med fra fall til fall. Folkeretten blir heller ikke nevnt annet enn i en passus om at NATO-rådet bør legge vekt på ”samsvar med internasjonal lov” ved opptak av nye medlemmer. For øvrig foretrekker forfatterne uttrykk som ”globale normer”. De kan lettere fortolkes etter ønske.
Vi har her å gjøre med en forsettlig innsats for å skyve FN til side for en verdensmakt som de vestlige land har hånd om. USA har allerede sikret seg verdensomspennende militær dominans uhemmet av ”papirbestemmelser”. De øvrige NATO-landene har bidratt til tilbakeslaget for en FN-ledet verdensordning ved rundelige militære bidrag til NATO og sulteforing av FN. Sikkerhetsrådet må nå overlate maktbruk til ”koalisjoner av villige”, som allerede kan har satt i gang på egen hånd.
NATOs bevegelse mot Russlands grenser har skapt uro i Moskva. Nå ber også de tidligere sovjetene Ukraina og Georgia om medlemskap i militæralliansen. Den ydmykelsen bør ikke russerne bli utsatt for. Et alternativ ville være å invitere også Russlandi som medlem, slik Putin for øvrig har slått til lyd for.. Da kunne vi få et noenlunde likeverdig samarbeid mellom de gamle blokkene. Og vi ville skape noe av den alleuropeiske sikkerhetsordningen som mange drømte om under den kalde krigen.
Albright-gruppen avviser doktrinen om ikke-første-bruk av atomvåpen. I stedet tilrår den NATO å velge en politikk som ikke truer med atomvåpen mot stater som verken har slike våpen eller prøver å skaffe dem. Dermed holder rapporten muligheten åpen for førsteslag med atomvåpen mot andre atommakter og mot land som Iran.
Noe av det beste NATOs tre atommakter kunne gjøre, ville være å gå i spissen med en slik atomnedrustning at det motiverte Iran og Nord-Korea til å oppgi sine egne ambisjoner om kjernefysiske våpen. Like nyttig ville det være å gjøre alvor av Sikkerhetsrådets resolusjon 687 om å gjøre Midtøsten til en atomvåpenfri sone. Den ville omfatte Israel og Iran og gi et eksempel til etterfølgelse i verden for øvrig. Men det er ni år siden resolusjonen ble vedtatt, og det bør ikke gå ni nye år før den blir fulgt opp.
Vi venter at regjeringen i det minste følger effektivt opp med de tre saker den har reist om NATO-strategien: slutt på førsteslag-strategien, mindre fokus på Out of Area og intet våpensalg uten sluttbrukererklæring. Og så bør Norge virkelig kjempe for en FN –ledet verdensordning.
(Dagbladet 25. juni 2010)
